Reddet helsen med trening!

Remi André har stabil nyrefunksjon «mot alle odds»: - Kan ikke skjønne annet enn at trening er hovednøkkelen!
Etter en rekke postoperative komplikasjoner, ble Remi André Mevatnes transplanterte nyre gitt en dårlig prognose. Tross dystre spådommer, er han i dag i toppform.

Tårene renner hos Remi André. Han har nettopp blitt oppringt av legene på Rikshospitalet. De har fått en avbestilling som gjør at de kan transplantere ham om ei uke. Remi Andre og moren Ellen, som skal være donor, har sagt at de kan komme på kort varsel dersom det skulle komme en åpning.

Kvelden før operasjonen spiser mor og sønn kveldsmat sammen, før han gjør seg klar for en siste dialysebehandling. Når morgenen kommer er Remi Andre spent – og gleder seg veldig. Han blir trillet inn i operasjonssalen, der han blir møtt av et stort team. Det neste han husker er at han våkner opp etter operasjonen, og blir trillet inn for å hilse på moren. Deretter går startskuddet for en lang serie postoperative komplikasjoner. Remi André er uvitende om at sju uker på isolat venter.

- Det gikk ikke mange minuttene før jeg ble kjørt i full fart tilbake til operasjonssalen. Det hadde oppstått en blodpropp i nyren, som måtte tas ut to ganger for å skylles. Dette gjorde at nyren slet med å komme skikkelig i gang, husker Remi André.

Legene mener at nyren har fått så mange skader at den maksimalt vil holde et par år. I kjølvannet av transplantasjonen oppstår det ytterligere komplikasjoner i operasjonssåret og i tarmene.

- Takket være de helt fantastiske sykepleierne og legene på Rikshospitalet, gikk det bra ut ifra forholdene. Jeg har aldri opplevd finere medmennesker enn de som jobber der. Det er eliteserien blant helsearbeidere, og jeg kan aldri få takket dem nok for støtten de ga underveis, skryter han.

Etter sju uker, som blir tilbrakt på isolat på grunn av en bakterie han har fått med seg fra Haukeland, får han grønt lys til å reise hjem. Han er fullstendig på felgen både psykisk og fysisk, og har mistet nærmest all muskelmasse i beina. Vekten viser at han har gått ned 20 kilo.

- Jeg merket tidlig effekten av alle medisinene, og det var en rar og ny følelse i kroppen. Skjelvingen har det tatt tid å venne seg til. I starten prøvde jeg å gjøre alle tingene jeg ikke kunne før operasjonen. Jeg drakk så mye væske jeg ville og spiste den maten jeg ville, men merket at dette var ganske kortvarige gleder, innså han. Nyreprøvene viser ikke den ønskede utviklingen i tiden som følger. Bergenseren begynner å begrave seg i negative tanker om at han kanskje snart må begynne med dialyse igjen. Remi Andrés nyrelege på Haukeland universitetssjukehus, Thomas Knoop, istemmer at utsiktene var dystre.

- Det var knyttet stor usikkerhet til om nyren ville fungere i det hele tatt i etterkant av alle komplikasjonene. Etter hvert kom den i gang, men funksjonen var redusert, og den ble forespeilet kort levetid. Beskjeden var at man måtte lete etter en ny donor med en gang, foreller Knoop. Remi André prøver å hive seg med kameratene sine og spille en fotballkamp, for å se hvordan den «nye» kroppen fungerer. Da får han sitt livs sjokk.
- Én ting jeg kan gjøre noe med. Kroppen fungerte ikke i det hele tatt. Hodet ville, men beina orket ingenting. Det var da jeg bestemte meg for at er det én ting jeg KAN gjøre noe med, så er det den fysiske formen min, forteller han. Remi André forhører seg rundt for å sjekke om det er noen bra treningssentre i nærheten, og blir tipset om Family Sports Club Åsane. Han melder seg inn og begynner å trene for seg selv i en krok.

- Jeg syntes det var pinlig og rart i starten, da jeg holdt på med de minste vektene og ikke hadde krefter i det hele tatt. Dessuten ville jeg ikke dusje i fellesgarderoben, fordi jeg var flau over alle arrene mine. Jeg fortsatte å møte opp og trente stort sett hver dag, annenhver uke på dagtid når jeg jobbet kveldsskift.

39-åringen blir litt sterkere for hver gang, og kjenner at det gjør mye med selvfølelsen. Jobben han legger ned utgjør faktisk en forskjell. Fra legen får han tilbakemeldinger om at nyreprøvene stadig bedrer seg. - Da gikk jo motivasjonen i taket. Det funket jo, det jeg holdt på det. Jeg kom inn i et fantastisk treningsmiljø på dagtid, der vi trener og motiverer hverandre og stadig setter nye rekorder. Etterpå tar vi en god prat over en kaffe, forteller han. Remi Andrés nyreprøver blir bare bedre og bedre. Han er nå på sitt tredje år med sin mors nyre, som nærmest var avskrevet. Selv er han er sikker på at det i stor grad skyldes treningen. - Jeg kan ikke skjønne annet enn at trening er hovednøkkelen. Det har vært en gamechanger for meg, både fysisk og psykisk. Nå trener jeg 4-6 ganger i uken, og kroppen er nok sterkere enn før jeg ble transplantert.

Thomas Knoop tror at den positive utviklingen skyldes flere faktorer, samt litt flaks. - Mot alle odds har nyrefunksjonen nå holdt seg stabil i lang tid etter transplantasjonen. Remi har vært ukuelig optimist, og har vært kjempeflink til å trene regelmessig og spise sunt og variert. Dette har helt sikkert bidratt til at den nye nyren har klart seg så bra, mot alle odds. All forskning viser at trening og fysisk aktivitet er gunstig og viktig for organtransplanterte og nyresyke. Remi sin historie er også et bevis fra virkeligheten på akkurat dette, fastslår Knoop.

Remi Andrés sykdomshistorie kan spores tilbake til 2010, da det blir oppdaget at han har blod i urinen. Han blir sendt til blæreundersøkelse, men det blir ikke avdekket noe. Legen forteller at noen har blod i urinen uten at det trenger å være et faresignal. Om lag tre år senere, etter en treningsøkt, blir Remi André plutselig svimmel. Samtidig blir synet slørete. Han må legge seg ned på gulvet og ringe etter hjelp. På legevakten ser de at blodtrykket er skyhøyt, før de setter i gang ytterligere undersøkelser. Han blir henvist til Haukeland. - Der fant de ut at det dreide seg om nyrene, og en biopsi ble foretatt for å bekrefte dette. Biopsien bekreftet at det var IgA-nefritt (kronisk betennelse i nyrenøstene), noe jeg fikk beskjed om at mange hadde uten å vite om det. Mange lever med det hele livet uten å merke noe, mens andre kunne få symptomer, sier han. Han starter på blodtrykksmedisin for holde sykdommen i sjakk, og går til jevnlige kontroller på sykehuset. I den påfølgende tiden sliter han mye med urinsyregikt, og må stadig returnere til sykehuset for å tappe ut av ledd der det har satt seg.

Årene går og kreatininnivået stiger sakte, men sikkert, uten at han kjenner dette på kroppen. I 2017 får han imidlertid beskjed om å undersøke om det finnes noen i familien eller vennekretsen som er villig til å la seg utrede for en mulig nyredonasjon. - Jeg syntes det var en veldig rar ting å spørre om, så jeg kvidde meg veldig. Men når jeg sa til folk rundt meg at legene hadde bedt meg gjøre dette, tilba heldigvis folk seg å gjøre det, så jeg slapp å spørre. Dessverre er det ingen som har match. I mai 2020 er det derfor dags for å operere inn kateter i magen, for å klargjøre ham for peritonealdialyse. - Jeg var veldig fornøyd med dialysebehandlingen i starten, da det bare var åtte timer om natten. Etter noen måneder så de at jeg ikke ble kvitt nok væske i kroppen gjennom dialysen, og vannlatingen hadde begynt å bli sjeldnere. Da ble det enda flere timer på maskinen, husker han. På et tidspunkt får han peritonitt, en infeksjon i bukhinnen hvor dialysevæsken er. - Det er noe av det vondeste jeg har opplevd noensinne. Jeg ble hastekjørt til sykehuset og satt rett på antibiotikabehandling. Heldigvis ble jeg fort bedre. Heretter blir formen dårligere og dårligere, i takt med at timene mellom hvert poseskift blir færre. Men Remi André har bestemt seg for ikke bare ligge hjemme i ro, selv om han egentlig ikke har kapasitet til å jobbe. - Jeg handlet inn masse bilpleieutstyr og begynte å vaske og polere biler for familie og venner, for å ha noe å gjøre på og fjerne tankene fra den altoppslukende sykdommen.

En morgen ringer Remi Andrés mor, Ellen Mevatne, og sier at han må komme innom henne for en prat. Sønnen blir umiddelbart bekymret. De pleier jo å snakke om alt over telefonen! Han er livredd for at hun har blitt alvorlig syk. Men besøket blir alt annet enn negativt. - Hun kunne fortelle at hun var match, men at hun hadde vært så usikker på om hun turte å gjøre dette. Derfor ville hun ikke si noe til meg. Jeg lurte jo på hvorfor hun ikke sa at hun var bekymret i starten. Jeg sa til alle som sjekket seg at jeg hadde full respekt for om de ville trekke seg, eller om de var redd for inngrepet. Mor har alltid vært bekymret for nåler og den slags. Men når hun så hvordan formen min hadde dalt, bestemte hun seg for at nok var nok. Hun ville gi meg en nyre. Det var en helt fantastisk nyhet!

- Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å donere, og det var ikke noe å grue seg til. Jeg merker ingen forskjell på kroppen selv, sier Ellen, som gjerne vil være et eksempel for andre som vurderer å bli levende giver. Takket være henne er Remi André i full vigør som lastebilsjåfør for Rema 1000 – og en tilstedeværende pappa for døtrene Aria og Ellie. Og en ting er sikkert; Han kommer ikke til å stoppe med treningen med det første.

Skrevet av: Jon Anker Lisberg Sarpebakken, først publisert i LNT-nytt.